I industristatistikken fra 1895, er det fire industribedrifter i Hedmark Amt. Én av disse var Kverndalen syd for Elverum. Christian Østmo og Ole Østmo bygde opp denne virksomheten. Christian var mekanikeren og oppfinner, mens Ole hadde størst interesse for elektro og telefoner. 22 år gammel etablerte Ole egen bedrift. Da hadde han allerede tatt kontakt med L.M.Ericsson i Sverige for å selge deres telefonapparater. Første sentral ble levert til Elverum leir. Deretter fulgte telefonsentral på Hamar og Rena. I slutten av 1890-årene flyttet han forretningen inn til Kristiania.

Ifølge industristatistikken fra 1895, var Kverndalen en av fire industribedrifter i Hedmark Amt. Til sammen hadde disse industristedene 9 motorer med til sammen 220 Hk, og drev 80 arbeidsmaskiner. Kverndalen ble bygd opp med smie, sag, verksted, skole og skytebane som arbeiderne kunne benytte på fritiden. Kverndalen hentet vannkraft fra elven Jømna, en sideelv til Glomma.

 Ole og Christian reiste rundt i verden for å skaffe seg kunnskap. Fagspesialister helt fra USA ble tatt med til Kverndalen, og folk kom til Kverndalen for å gå i lære, både fra Norge og utlandet. Blant dem var Andreas Sundt som senere etablerte Brødrene Sundt Verktøymaskinfabrikk i 1890 og som Christian da hjalp igang.

Ole besøkte verdensutstillingen i Paris, de var i England for å handle kvalitetsstål. De involverte seg også i tog-debatten i USA. Christian argumenterte hardt for at togets fremtid var elektrisk, mens amerikanerne mente kullet var fremtiden.

Posten var kommunikasjonsmetoden på den tiden. Og da det ikke var postkontor i Kverndalen, fikk Christian etablert det og var i tillegg postbestyrer fra 1890-1910.

Teknikken og fremskrittet var viktig. Det gjenspeiles både på seglet og bildet av Ole og Christian som er tatt i Halifax.

 

Det sies om Christian at om han var i pengeknipe, laget han bare en oppfinnelse og solgte den. Dette var tilfelle da han oppfant treullmaskinen og solgte patentet som havnet hos H.C. Thaugland. Dette ble starten på H.C. Thauland Trælastforretning som ble etablert i 1916.

Visittkortet viser omfanget av deres virksomheten: "Anbefaler nyeste, tidsmæssige Dampmaskiner, Dampkjedler, Træskemaskiner for Vand, Damp-, Hest- og Haandkraft.....  Anlæg af Telefon, elektrisk Lys, Kraftoverføring, Ledningstraad, ... Elektriske Bue- og Glødelampr. Alt tidsmæssigt og billigt!"

Sosiale forhold var også viktige i Kverndalen. Dette var i perioden før unionsoppløsningen i 1905. Christian stemte Venstre og var for unionsoppløsning, mens storbøndene i området stemte Høyre og ville ikke ha det. De anklaget også industribedriften i Kverndalen for å ødelegge lønnsnivået. To kroner dagen for en fagarbeider var for høyt. Men i Kverndalen var man avhengig av gode fagarbeidere som møtte edru på jobb når de skulle betjene maskinene. Sosiale aktiviteter ble derfor også vektlagt. Christian dro til Kristiania og kjøpte musikkinstrumenter til et helt musikkorps. Men da spilleegenskaper ikke var medfødt blant sine arbeidere, ansatte han også en dirigent i to år for å lære dem å spille.

Jømna Hornmusikkforening etablert i 1881 ved Kværndalen Brug.

Skytebane ble anlagt. Ole var en ivrig skytter og representerte Norge under OL-lekene i Paris i 1900. Dette var første gang Norge deltok i OL, og han tok fire av Norges fem første OL-medaljer, og kom hjem med både sølv og bronse. I første VM arrangert i Lyon i 1897, kom han hjem med Norges første VM-gull i tillegg til fire sølv og en bronse.

Ole Østmo tok hjem Norges første VM-gull i skyting i 1897 og Norges første OL-medaljer i 1900.

Industristedet i Kverndalen gikk etter hvert over til nye eiere og endret navn til Jømna Brug. Ny knoppskyting fant sted, som for eksempel Bjølseth Caravan. I dag er det fortsatt aktivitet på Jømna, og historiker Terje Lund har samlet et historisk arkiv om pionertiden i Kverndalen og Jømna.

 Fra Elverum til hovedstaden

Det var et stort behov for telefoner over hele landet, og Ole innså at hovedstaden var det rette sted å arbeide ut fra. I slutten av 1890-årene tok han med seg elektrovirksomheten fra Kverndalen til Kristiania. Omkring århundreskiftet ble det en rivende utvikling i utbygging av elektrisk lys og kraft i hjemmene og fabrikkene, og forretningen ble utvidet til også å omfatte salg og installasjon av elektrisk sterkstrømsmateriell. Motorer og materiell ble i stor utstrekning innført fra utlandet, - vesentlig fra Tyskland.

Det ble noen år drevet ganske stort på sterkstrømssektoren, med avdelinger i Halden og Trondhjem. Tidene var imidlertid vanskelige. Mange var blitt fristet av de store mulighetene som lå i utviklingen av den elektriske bransjen, så konkurransen ble etter hvert også meget skarp. Sterkstrømssektoren ble derfor skilt ut og fortsatte som AS Watt som eksisterer den dag i dag. O.Østmo fortsatte som ren svakstrømsbedrift med hovedvekten på salg av telefonapparater, sentraler og telefonmateriell. Agenturet for L.M. Ericsson ble grunnlaget for forretningens drift.

Den første verdenskrig skapte et stort behov for telefoner. Det var på den tid over 500 private telefonseksaper spredt over hele landet. Sammen med de offentlige etater, fremfor alt Telegrafstyret, dannet disse grunnstammen i kundekretsen.

Av større anlegg som ble solgt på denne tiden kan nevnes de automatiske telefonsentraler med telefonapparater og tilbehør for byene Hamar og Kristiansund.

Andre generasjon overtar

Ingeniør Ole Østmo døde i 1923, 57 år gammel. Hans eldste sønn, Thorolf Østmo, som da  var ferdig med sin handelsutdannelse og hadde vært i forretningen et par år, fikk hovedansvaret. Det ble noe av en ilddåp. Depresjonen etter krigen hadde satt inn for fullt. Det var i den gode tiden kjøpt inn store lagre blant annet av telefonapparater, til en høy svensk kronekurs på opptil 200. Kursen sank ned mot 100, behovet for telefonmateriell var minimalt, utbyggingen av telefonsektoren var stagnert. Centralbanken som var firmaets bankforbindelse, og hvor det hadde kassakreditt, gikk overende.

Oslo fikk imidlertid sin nye kringkastingsstasjon i 1920-årene (forløperen til Nrk), og flere byer kom til etter hvert. Det ble høykonjunktur for krystallapparater, hodetelefoner og antennemateriell, og det oppveiet i stor grad stagnasjonen i telefonsektoren. Ericsson's hodetelefoner og krystallapparatet "Hjerteress" ble landskjent.

L.M. Ericsson var etter hvert vokst til å bli et verdenskonsern med fabrikker eller egne selskaper i mange land. I 1926 kjøpte Ericsson seg inn i Norsk Elektrisk Bureau. Dette ga støtet til en sterk ekspansjon i denne industrigrenen i Norge. Men O.Østmo mistet agenturet etter å ha arbeidet for Ericsson i nesten 40 år. Grunnlaget for forretningens drift var dermed rykket bort, og etter et par år i en bitter kamp for tilværelsen, var konkursen uunngåelig.

De 7 magre år

Nå begynte de syv magre år.

Det ble dannet et aksjeselskap for å fortsette driften. Brukte telefonapparater og sentralbord ble kjøpt inn. De ble modernisert og reparert og solgt utover landet. Belysningsutstyr som var tatt opp noen år tidligere ble i denne perioden en hovedartikkel. Det gikk fremover år for år, men i meget sakte tempo.

Omslaget

Omslaget kom i 1937. Da fikk vi enesalget for Norge for Wilh. Quante i Wupertal-Elberfeld. Fabrikken var en pionerbedrift når det gjaldt kabelmateriell og avslutning av alle sorter svakstrømskabler. Både i 1935 og i 1936 var Thorolf i kontakt med Quante, men hjemmemarkedet derers var så sterkt at de ikke hadde kapasitet til eksport. I 1937 ekspanderte fabrikken, og O.Østmo as ble en av deres første utenlandsrepresentasjoner. Produktene deres var godt egnet for det norske markedet, og salget økte igjen. Parallelt ble det bygget opp egen produksjon av "plinter" og "kabelhoder". Store utendøskabler blir avsluttet i et "kabelhode" og hver leder loddet på en "plint". Deretter fordeles de ut på flere mindre kabler, enten for innendørs fordeling eller utendørs. Norsk Telemuseum har 44 forskjellige Quante-kabelhoder i sin samling, og noen av våre egnproduserte.

   

Tre kabelhoder fra egen produksjon. (Bildene er utlånt fra Norsk Telemuseum / Digitalt Museum)

Da 2. verdenskrig var slutt i 1945, ble all forbindelse med Tyskland brutt i et par år. Firmaet hadde imidlertid sørget for å legge opp store lagre, spesielt av det materiellet vi var avhengig av for vår egen produksjon. På den måten kunne vi holde det gående til leveransen igjen begynte å komme fra Tyskland. Lageret var da faretruende redusert. Vi sendte inn vår bestilling, og satte alt inn på å få leveringene fra Quante i gang igjen. Fabrikken var så godt som intakt ved krigens slutt, og hadde fortsatt produksjonen med de begrensede råstofftilførslene som den gang fantes.

Quante fabrikker i Wuppertal ca år 1940.

Ordren til Norge var ikke bare Quantes første eksportordre etter krigen, men også den første eksporten fra dette distriktet i Ruhr-området. I fabrikkens jubileumsskrift fra 1952 står det:

"Allerede våren 1947 kom den første eksportordre fra Norge, og den kunne bare komme i stand gjennom den britiske militærkommisjon. Trematerialene, ja selv spikerne for kassene som varene skulle pakkes i, måtte sendes fra Norge, da det den gang ikke kunne frigis materialer for dette bruk i Tyskland. Denne bestilling var på den tid en begivenhet, og den første i sitt slag i hele tolldistrikt Wuppertal. Den fikk ved tollkontrollen eksportnummer 1."

Fabrikkens sjef Hermann Quante, var mot Hitler-styret. Han prøvde under krigen å holde den sivile sektor i gang så langt det var råd. Som deres representant i Norge, ble vi ikke pålagt noe salg til de tyske okkupasjonsmaktene i Norge.

 

Andre og tredje generasjon; Thorolf Østmo og Odd Østmo. Til høyre Botolf Berg som bestyrte verkstedet fra 1938. Han fikk kongens belønningsmedalje for lang og tro tjeneste, over 50 år i samme bedrift.

Fra konkurranse til monopol og tilbake til konkurranse

I 1920 var det 500 telefonselskaper i Norge da Telegrafverket begynner sin nasjonalisering. Mandal er siste by som underlegges Televerket i 1967, og Andebu holder ut helt til 1974. Selskapets marked går da fra å bestå av 500 potensielle kunder, til kun fire. ut over Televerket, er det jernbanen, E-verkene og militæret som har lov til å bygge egne telenett.

Dette var en god periode for selskapet som da i hovedsak leverte utendørs og innendørs koblingsmateriell fra Quante. Men med få og mektige markedsaktører, øker også presset om tilleggsytelser og korrupsjon overfor en liten leverandør. Ærlighet har helt siden denne tiden vært en bærebjelke i bedriften, og anbud ble vunnet uten noe form for betaling under bordet.

Tredje generasjon, Odd Østmo, begynner i selskapet i 1955 og overtar i 1970. Han får oppleve at konkurransen igjen kommer tilbake i det monopolet på telefonapparater faller i 1985, telemonopolet faller i 1991 og Telenor etableres i 1994.

Ringen sluttes

I 1995 trekker Odd seg tilbake, og fjerde generasjon, Ole Østmo, overtar selskapet. I 1997 vinner vi en kontrakt for levering av ISDN NT1-bokser til Telenor i det ISDN virkelig tar av. Fra å levere i kasser, går det en periode containere med varer fra Quantes fabrikker til Norge.

Etter 60 år som representant for Quante, blir Quante kjøpt opp av amerikanske 3M i 2000. Samarbeidet avsluttes for vår del, og Quante legges ned som selvstendig selskap kort tid etter. I mellomtiden har O.Østmo as kjøpt opp PFI i Risør, og endrer navn til Vcom.

PFI var en knoppskyting fra EB Telefonfabrikk, og hadde meg seg produksjon- og salgsrettighetene på noen telefonapparater, blant annet Memo. Telefonapparater og sentraler som forsvant ut av O.Østmo da Ericsson kjøpte EB i 1928, har nå kommet tilbake via PFI.

Tre storselgere i nyere historie: Memo, Jupiter og ISDN NT1 som til sammen er solgt i over 1,5 mill enheter.

I en del år er det et stort marked for ISDN og analoge telefoner. Men IP er på gang, og Vcom orienterer seg i dette markedet. Første VoIP-løsning vi presenterte på det norske markedet var amerikanske Altigen. Et driftssikkert system, men litt for amerikansk og med liten forståelse for ønskene fra det europeiske markedet.

innovaphone var en annen produsent, også denne tysk, som vi fulgte i flere år. Da de kom med sip-versjon, tok vi det inn og presenterte dem på det norske markedet. Etter hvert kom også Voip-produktene fra 2N med porttelefoner og adgangskontroll inn i vår portefølje.

Arven

Med over 130 år i en omskiftende bransje, har vi lært noen lekser som kommer både oss og våre kunder til gode:

• Fleksibilitet og åpenhet for nye ideer bringer verden fremover
• Fagkunnskap og produktkunnskap bygges over tid
• Produktkvalitet lønner seg. Vi er til stede også når produktene trenger service
• Pålitelighet og ærlighet overfor kunder, leverandører og ansatte
• Samfunnsansvar. Firmaets eksistens er basert på et fungerende samfunn, vi må da bidra til at samfunnet fungerer.